Du er en dame som er litt høyt og lavt. Du snakker ganske mye. Du er litt sånn som hun dama i "Tatt av kvinnen". Du møter en høflig mann, ja, høflig er det rette ordet for denne bloggen. Denne mannen er høflig nok til å høre på den evindelige sytinga di, og jatte med, og derfor liker du ham, ingen andre har tatt seg bryet med det før. Du snakker og snakker og snakker. Til slutt, ja til slutt i samtalen legger du ned krav om at han sender deg en sms så snart som mulig. Ja, så gjør han jo det, han er jo tross alt en høflig mann, han gjør ikke noe annet enn sin stakkars plikt. Hadde han ikke gjort det hadde han jo fått deg på nakken. Det får han vel likevel, så høflig som han er.
Du inviterer han på date, og selvsagt takker han ja av ren høflighet. Høfligheten tar av her, men han kan selvsagt bli enda høfligere. Av ren høflighet jatter han med deg gjennom enda en samtale, og tar deg med hjem hvor han av ren høflighet kysser deg. Noe annet ville vært uhøflig. Det er for mye høflighet i verden, syns du ikke?
Det er nå du tar helt av. Etter at han har vært høflig i en god stund, spør du ham om han vil gifte seg.
Av ren høflighet takker han selvsagt ja. Noe annet ville da vært uhøflig?
Time goes by.
Det funker ikke, han er alt for høflig.
Det er da du i ren affekt sier: "JEG VIL SKILLES"
Og han, i ren høflighet sier: "Ja, men det er greit, kjære. Hvis det er det du vil gjør vi det."
Deretter passerer skilsmissen rolig og høflig, og dere lever videre som om dere aldri hadde vært høflige i det hele tatt.
Sånn kan det gå! Jeg oppfordrer alle til å bli mer uhøflige! Min partner in crime på denne bloggen sier også at uhøflighet er en ypperlig taktikk for å unngå sosiopater.